Rusavhengighet, en kronisk sykdom

De første gangene du ruser deg på alkohol, stoff eller tabletter er det rusen i seg selv som er tiltrekkende. Du får en endret bevissthetstilstand i form av for eks. ro, velbehag, spenningsfølelse eller oppstemthet. Men for noen mennesker skjer det en kjemisk reaksjon i sentralnervesystemet under nedbrytingen av rusmiddelet, hvor det dannes et avhengighetsfremkallende stoff. Fortsetter du da betyr det at du blir avhengig av å ruse deg, du har mistet friheten til selv å bestemme over eget liv. Trangen til rus blir viktigere enn noe annet.

Derfor kan rusavhengighet beskrives som en kronisk og progressiv sykdom. Det betyr at den har et langsomt og smygende forløp, og vil bli bare verre og verre inntil det fokuseres på avhengigheten og den blir behandlet. Dette er ikke en sykdom som blir bra av seg selv.

Tilhører du de av oss som har en form for allergisk reaksjon på rus, dvs at du ikke tåler å ruse deg uten at trangen til mer oppstår, så kan du aldri mer ruse deg når du først har klart å stoppe. Gjør du det vil du raskt være i samme situasjon igjen selv om du har levd uten rus i flere år.

Misbruk av alkohol, stoff eller tabletter bryter ned mennesket både fysisk, følelsesmessig, sosialt og åndelig. Den rusavhengige er på en karusell hvor rusen blir ”løsningen” på de tiltagende problemene. Det kan være vanskelig å se at rusen i seg selv skaper problemer. Familie, venner, arbeidsgivere og andre, som står den rusavhengige nær, tar ofte på seg ansvar og ordner opp i saker som egentlig tilhører den rusavhengige. På denne måten slipper den rusavhengige å bli konfrontert med egen virkelighet. Dermed er de som står den rusavhengige nær indirekte med på å benekte rusproblemet og støtte fortsatt misbruk.