Liv Kjersti

"Liv Kjersti" har vært innlagt på Valdresklinikken for alkohol- og pillemisbruk.

Selvbildet mitt var på bånn. Jeg trodde jeg var gal. Jeg fant meg selv i en leilighet, full av angst, depresjon og med en følelse av tomhet som bare kunne fylles med alkohol. Jeg var i begynnelsen av tyveåra og følte meg gammel og utbrent. Hadde rusa meg på forhold til menn i flere år, det vil si at jeg var sammen med mange. Var livredd for å være aleine. Trodde jeg kom fra en normal familie. Fikk mat og klær og det jeg trengte i oppveksten.

Allikevel var jeg alltid redd og hadde mye angst. Jeg forsto etter hvert at jeg trengte hjelp fordi jeg hadde sett noe av den samme utvikling i familien min, men ikke hva slags hjelp. Etter kort tid kom jeg inn i psykiatrien. Her fikk jeg ikke stort annet enn tabletter. Det tok ikke lang tid før også dette ble et problem. Jeg ble pillenarkoman, men ba om hjelp for mitt alkoholproblem.

Under et lengre opphold på en psykiatrisk institusjon kom jeg i kontakt med Valdresklinikken. De tilbød meg en familieuke slik at jeg kunne finne mer ut av problemet. I løpet av første dagen forsto klinikkens personale at hvis jeg skulle komme videre med livet mitt måtte jeg først gjøre noe med pille og alkoholproblemet. Innleggelse ble ordnet og jeg har ikke angret ett sekund.

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle lære så mye om meg selv. Jeg hadde hørt at det kunne bli tøft, hadde hørt om liknende institusjoner, men her ble jeg møtt med varme og omsorg av folk som selv har vært gjennom det samme problem som jeg hadde. Behandlingsprogrammet passet godt for meg Blant annet fordi det er basert på formidling av kunnskap, veiledning og gruppeorientert terapi.

Jeg var på Valdresklinikken i 9 uker og fikk et nytt syn på livet og begynte å forstå mitt eget følelsesliv, og ikke minst ved at jeg kom i kontakt med følelser som virket nye for meg. Det var inspirerende og gav meg lyst til å følge opp i klinikkens etterbehandling. Her torde jeg å kjenne på ensomhet, avvisning, svik, redsel, sinne, sorg og skam. Tidligere beskytta jeg meg selv for disse følelser, nå slapp jeg det fram. Jeg var i trygge omgivelser, hadde bare alt å vinne. Det var herlig. Dag for dag vokste livet fram, - også jeg, - som hadde nesten utsletta meg selv, - jeg visste ikke hvem jeg var før jeg kom til Aurdal i Valdres.

Nå har jeg jobbet aktivt med meg selv en stund, jeg har gjort en del erfaringer på godt og vondt. Men det viktigste er at jeg er edru, og har fått tilbake tro på meg selv. Nå lever jeg alene for første gang, og begynne rå trives med det. Det har vært vanskelig, men spennende og jeg ser positivt på livet videre, men bare en dag om gangen. Jeg er evig takknemlig for den hjelp jeg fikk ved Valdresklinikken og den hjelp jeg fortsatt får i det fellesskapet jeg er en del av.