Inger Johanne

Inger Johanne ruset seg fra tidlig i puberteten.

Jeg var alltid redd! I 13-14 årsalderen begynte jeg å drikke. Gikk på en skole med 900 elever og for å overleve måtte jeg være tøff og havnet i et miljø blant likesinnede. Det gikk dårlig på skolen, jeg drakk en del spiste piller og prøvde narkotika. Rusen gav meg en følelse av frihet, selvtilliten vokste og jeg ble mer modig. Følte fellesskap med andre, vi tok vare på hverandre og jeg ble mere trygg på meg selv. Jeg hadde ingen forståelse av at jeg hadde rusproblem. Det var alt det gamle, det som kom fram når jeg ikke var så berusa, som var problemet mitt. I ung alder prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Mitt rop om hjelp endte opp på psykiatriske avdelinger, men jeg var ikke motivert for hjelp.

Traff i denne tiden min mann som også hadde rusproblem. Han ble satt i fengsel, men etter at han kom ut flyttet vi sammen. Jeg fikk mitt første barn, kuttet ned på alkoholmisbruket, men fortsatte med piller. Klarte etter hvert å fungere sosialt, fikk jobb og skapte en ytre fasade som fungerte overfor omgivelsene. Inne i meg var det et konstant helvete.

Det ble 3 aborter og 2 for tidlige fødsler, men pillene hjalp meg til å fortrenge sorg og smerte. Jeg forsto ikke at disse følelsene ble værende i meg, at jeg bare medisinerte de bort midlertidig.

Kom inn i politikken der det ble mye reising. Alt så bra ut. Fikk masse energi og følte at rollen som mor gikk bedre. Ungene så rene og pene ut. Det var det viktigste. Jeg hadde mine piller og gjennom jobben fikk jeg tilgang på mer. Legen min begynte å bli streng og etter kort tid begynte jeg å stjele piller. Brukte 4-5 leger som jeg manipulerte med løgn og smerte. Jeg var nå blitt så sliten at mitt personlige bunnivå nærmet seg med raske skritt.

Så ble jeg innlagt på Valdresklinikken. Var skikkelig syk, slet med spiseforstyrrelse, kroppen var full av eksem og jeg trodde jeg skulle dø. De første ukene på klinikken var fullstendig kaos. 40 års rusmisbruk skulle ut av kroppen og de virkelige følelsene meldte seg gradvis. Jeg fikk sterke abstinenser og var svært syk. Men jeg kjente en trygghet ved det miljøet jeg kom inn i. Både blant medpasienter og personalet. Jeg fikk omsorg og forståelse og her var folk som hadde kvittet seg med både alkohol og pillemisbruk før meg.

Fellesskapet i pasientgruppen og terapeuter som hadde tid til meg skapte en trygghet jeg aldri hadde følt før. Jeg var livredd og mistenksom, men her opplevde jeg at noen forsto meg, jeg kunne være ærlig uten å bli avvist og jeg ble respektert for den jeg var.

Valdresklinikken hadde noe som jeg ville ha. I tillegg til det jeg har nevnt og min tro på at dette skulle gå bra, har klinikken en kompetanse på omsorg som jeg med min erfaring fra helsevesenet aldri har sett maken til. I voksen alder fikk jeg hjelp til å starte et nytt liv. Det var ingen som tok avgjørelser for meg, jeg fikk tid til å se selv hva jeg måtte gjøre. Jeg ba om råd fra de som hadde reist seg før meg, og jeg lyttet.

Klinikken benytter et behandlingsprogram som er basert på Anonyme Alkoholikeres 12 trinn. Etter primærbehandling kom jeg inn i klinikkens etterbehandlingsprogram. Dette har vært helt avgjørende for å vedlikeholde mitt edruskap. Jeg lærte å bearbeide mine barndomsopplevelser, jeg har lært at følelser ikke bare er vondt og jeg har lært meg selv bedre å kjenne. Bit for bit dag for dag. Jeg var mistenksom og paranoid i perioder. I ettervernsbehandlingen lærte jeg av fagfolk hvorfor det var slik, noe som gir meg trygghet og jeg kjenner en frihetsfølelse som vokser i meg.

Har nå fått jobb og egen leilighet og kvaliteten på samværet med mine barn har aldri vært så bra som nå. Jeg har brukt et helt liv på å komme så langt ned som jeg har vært. Nå vil jeg bruke resten av livet på å reise meg. Det kjennes godt, for jeg er ikke alene lenger. Denne lille Valdresklinikken med det store fellesskapet har tilført meg en kompetanse på eget liv som bare jeg kan ta vare på. Det er jeg som alene bygger opp mit nye byggverk, men materialet og verktøyet fikk jeg i Aurdal.

Takk. Tusen takk.